Da var det duket for Norges største agilitystevne atter en gang, trist at det er siste gang, men jeg håper de får det til igjen etterhvert. Resultatsmessig var det ikke kjempestore, men det var mye bra som jeg er fornøyd med:
- Vi var mer avslappet rundt ringen og ventetid på start, kun det første løpet jeg var litt stresset på. Går stadig bedre og bedre dette.
- Jeg husket banene, mine disker skyldes kun feil handlingsvalg, glemme å se på hunden og feilbereging om hvor jeg skulle være.
- Vi kom oss videre i tunnelcup, ble feilfritt lørdag og sammenlagt nr 16 første dag.
- Alle oppfelt på feltene satt, litt dårligere på nedfelt, da vet jeg hva vi må trene videre på,,
- Jeg hadde føtter å løpe med, min kondisjon var ingen hindring på banen. Hjelper på å være med på løpegruppe og ditto ned ca 7 kg i forkant.
- Kita er deilig å ha med på hotellet, rolig som bare det, hun koste seg masse med å få sove i sengen (har med eget sengetøy).
Så alt i alt ganske fornøyd, har jo ikke hatt den mest optimale oppkjøring i agility denne vår, sommer og høst. Tar på med flere tablettkurer og å våre rolig. Jeg er jo rimelig fersk i gamet jeg også, hun er min første agilityhund, så vi er like ferske begge 2, så jeg er meget fornøyd med at jeg husket banene i år da, noe jeg ikke gjorde i fjor.
Vi var også på agilitykurs 2 dager i forkant i Kongsvingerhallen. Instruktørene var Lisa Frick og Tereza Kralova. En dag på hver av instruktørene på 3 timer og 45 minutter.
Lisa Frick: Her fikk vi en litt mere puslingsbane med masse tighte handlinger. Så er det dette med å gjøre riktig valg da. Lisa er utrolig en lett og positiv dame, likte henne meget godt. Så det vi lærte her er å skynde oss kontrollert, ikke enkelt skal jeg si deg. Å bruke motsatt arm mere i bytter som støtte for å bli mere tydelig for Kita, funket det. Og det derre med å plukke opp til riktig tid og skuldre i riktig retning da.
Tereza Kralova: Her var det en mere fartsbane der det var bare å løpe på mellom krimskram. Det å stole på at hunde faktisk gjør det man vil og kunne stikke tidlig. Det å ta seg tid til å stoppe opp for så å kunne stikke, ikke enkelt, men det som var mest morro var jeg hadde føtter å løpe med og rakk det meste, denne timingen som var verst. Lærte vel mest dette med å ta framforbyttene tidlig nok, utførelsen var nok det verste, men jeg skjønte hva hun mente, ta den tidlig nok og gjøre den ferdig før man begynte å røre på seg igjen. For oss så er det nok blindbyttene som funker best, da grunnet min dårlige timing med å gi beskjed til Kita i forkant av framforbytter. Jeg skal i hvert fall ikke klage på Kita sin arbeidsvilje og innsats, hun holdt ganske bra hele disse 4 dagene.
Ikke minst, jeg kom meg til Norwegian open finalen på søndag, og det med lånehund. Kjersti har hatt problemer med avrevet muskel og ville spare seg litt. Ettersom jeg hadde breefet og gått med Kita på hoppløpet lørdag så fikk jeg gått med han. Og det var en fordel at jeg hadde gått med Kita først. Da fikk jeg god tid på å repetere banen ved å se på ekvipasjenen før Marvin, valgte en annen løsning på en sekvens da jeg trodde det vil funke bedre for han, og det gjorde det jaggu. Det var bare å trykke på , det endte med feilfritt løp og 10-plass etter lørdagens løp med alle de internasjonale meget gode ekvipasjene. MORRO. Ikke minst fikk jeg også gå selve finaleløpet, for noen nerver må jeg si. Ble en ganske soleklar disk da det ble litt rot og utydelighet på allerede hinder nr 2 som gjorde at jeg ble litt satt ut. Deler av løpet er jeg fornøyd med, vi har jo ikke trent så mye sammen Marvin og jeg og han er mere følsom enn hva Kita er, henne rekker jeg og tenke meg om et par sekunder, mens Marvin reagerer på femøringen. Morro uansett å få være med på dette.
Kitas verden 